Hva er kjønnsinkongruens?

Hva er kjønnsinkongruens?

Ordet “inkongruens” betyr “uoverensstemmelse”. Kjønnsinkongruens er en vedvarende opplevelse av at tildelt kjønn og indre opplevelse av eget kjønn, ikke stemmer overens. Man kan også si at kjønnsidentiteten ikke stemmer overens med kjønnet tildelt ved fødsel. Denne tilstanden kan føre til betydelig psykisk og følelsesmessig stress, som kalles kjønnsdysfori.

Kjønnsinkongruens er også en diagnose, introdusert med koden HA60 i WHO sin diagnosemanual ICD-11 i 2018, og implementert i Norge i 2020 med en midlertidig kode:

Z76.80 Kjønnsinkongruens i ungdom og voksen alder:

«Kjønnsinkongruens i ungdom og voksen alder karakteriseres av en markert og vedvarende inkongruens mellom et individs opplevde kjønn og tildelte kjønn, som ofte leder til et ønske om et «skifte», for å leve og bli akseptert som en person av det opplevde kjønn, gjennom hormonbehandling, kirurgi eller annen helsehjelp for å få kroppen til å samsvare, så mye som ønskelig og i den utstrekning det er mulig, med det opplevde kjønn. Diagnosen kan ikke stilles før starten av puberteten. Diagnosen kan ikke stilles på bakgrunn av oppførsel eller preferanser utenfor normen for det tildelte kjønn alene.» 

Kilde: Helsedirektoratets nasjonale faglige retningslinje for kjønnsinkongruens

Denne diagnosen markerer et skifte i helsevesenets syn på fenomenet kjønnsinkongruens. Tidligere har diagnosen av fenomenet vært knyttet til psykiatri, under begrepet “transseksualisme”. I Norge var det da et krav om psykiatrisk utredning. Begrepet transseksualisme var også knyttet til en ide om at man måtte gjennomgå en total fysisk transformasjon “fra kvinne til mann” eller motsatt, for å tilfredsstille diagnosen og få tilgang til videre behandling. Ikke-binære var da ikke inkludert, og man fikk ikke diagnose om man ikke ville gjennomgå alle medisinske operasjoner for å passere i samfunnet som “det motsatte kjønn”. Fram til 2016 inkluderte dette sterilisering for å få lov å endre juridisk kjønn.

Hva kommer kjønnsinkongruens av? 

Ingen vet hva kjønnsinkongruens “kommer av”, på samme måte som vi ikke kan si hva homofil legning “kommer av”. Det er i dag forstått at dette er en naturlig variasjon av det menneskelige mangfold (kilde WHO). Det finnes ingen tester som kan gjøres for å avgjøre om noen har kjønnsinkongruens. Det er kun den personen som opplever dette, som kan si om vedkommende opplever kjønnsinkongruens. Igjen er dette parallelt til homofil legning, som heller ikke kan testes eller fastslås annet enn ved selvidentifikasjon. Grunnen til at det fremdeles finnes en diagnose for kjønnsinkongruens, er at mange som opplever dette har behov for kjønnsbekreftende helsehjelp. Les mer i artikkel på vår side om hvordan du kan utforske din kjønnsidentitet her eller artikkel om hvordan helsepersonell kan støtte kjønnsidentitetsutforsking her.

Hvor vanlig er kjønnsinkongruens? 

Andel av befolkningen med kjønnsinkongruens i følge en internasjonal oppsummering:

• Fra helsestatistikk, journaler o.l.: 0,02-0,1%

• Fra store spørreundersøkelser blant voksne: 0,3-0,5%

• Fra store spørreundersøkelser blant barn og ungdom: 1,2-2,7%

Det har vært en økning av rapportert forekomst av kjønnsinkongruens og kjønnsdysfori i alle aldersgrupper de siste 20 årene i hele Europa. Forekomsten er likt fordelt mellom transmenn og transkvinner når vi ser på alle aldersgrupper samlet. Økt forekomst antas å ha sammenheng med økende kunnskap om og aksept av kjønnsmangfold både i helsevesenet og i befolkningen generelt.

Det er en tendens til at transmenn og ikke-binære som er tildelt jentekjønn ved fødsel står fram i tidligere alder enn transkvinner og ikke-binære som er tildelt guttekjønn ved fødsel. Årsakene antas å være en kombinasjon blant annet av tidligere oppstart av pubertet og større sosial aksept for å utforske kjønnsuttrykk for personer tildelt jentekjønn ved fødsel.

Hva kan man gjøre ved kjønnsinkongruens? 

Kjønnsinkongruens er knyttet til en persons kjønnsidentitet og grunnleggende opplevelse av hvem de er (se også fanen Hva er kjønn under vår meny). Når vi snakker om å gi behandling for kjønnsinkongruens, handler det om ulike former for støtte til de av oss som opplever dette. Kjønnsinkongruens kan medføre psykisk smerte og kroppslig ubehag for mennesker som ikke opplever at deres kjønnsidentitet ikke gjenspeiles i deres kropp eller ikke anerkjennes av andre. Slikt ubehag eller smerte kaller vi kjønnsdysfori. Ikke alle med kjønnsinkongruens opplever kjønnsdysfori. Ikke alle med kjønnsinkongruens trenger behandling i form av støtte fra helsevesenet – men endel gjør det. 

Opp gjennom det siste århundrede har både medisinske og religiøse institusjoner forsøkt å hjelpe folk til å slutte å oppleve kjønnsinkongruens. Kjønnsinkongruens ble da sett som en psykiatrisk sykdom, et seksualt avvik eller sinnsforvirring. Å forsøke å endre noens oppfattelse av kjønn, er noe som er grundig bevist at ikke fungerer, men derimot kan forårsake stor psykisk skade. I dag kaller vi slike forsøk «konverteringsterapi», og på grunn av den dokumenterte skaden er det bestemt på Stortingetat dette er straffbart. 

I dag vet vi at kjønnsinkongruens er en del av det menneskelige mangfoldet. De av oss som opplever kjønnsinkongruens kan ha ulike behov for bekreftelse og behandling.

Kjønnsbekreftende behandling for kjønnsinkongruens

Kjønnsbekreftende behandling anbefales internasjonalt for kjønnsinkongruens. Det innebærer helt grunnleggende å møte de av oss som opplever kjønnsinkongruens på aksepterende, sosialt bekreftende og inkluderende måter. Medisinsk er det flere muligheter.

Kjønnsbekreftende behandling via helsevesenet kan innebære alt fra: 

• Psykososial støtte og samtaleterapi (hjelp til å stå opp for seg selv, hjelp til å akseptere medfødt kropp, hjelp til å komme ut, hjelp til å bearbeide skam, parterapi eller familieterapi, for eksempel) 

• Hjelpemidler og andre måter å legge til rette for å kunne uttrykke sin kjønnsidentitet sosialt (omtalenavn, juridisk navn, bruk av rett pronomen, tilgang til kjønnede rom osv, parykk, bryst- eller penisproteser for eksempel, logoped, hårfjerning osv) 

• Hormonbehandling for å endre sekundære kroppslige kjønnskarakteristika 

• Bryst- og underlivsoperasjoner 

De av oss som opplever kjønnsinkongruens, har ulike behov når det gjelder kjønnsbekreftende behandling. Hver enkelt person har rett til en individuell vurdering og tilpasset hjelp og omsorg.