Hva om jeg endrer mening
De fleste personer som kommer ut som trans har stilt seg selv spørsmålet «Hva om jeg endrer mening?» mange ganger.
Vi kan aldri vite alt
Å komme ut som kvinne, mann eller ikke-binær kan være skummelt (og også veldig deilig og frigjørende). Enda skumlere kan det være å skulle bestemme seg for om man skal gjennomgå kjønnsbekreftende behandling og i så fall hvilken type behandling.
For deg som vurderer på å gjennomgå medisinsk og/eller sosial transisjon kan det være nyttig å spørre seg selv om hva som ville skjedd om du endret mening i fremtiden.
Hvordan ville det vært for deg å skulle «komme ut» igjen? Hvor reversibel eller irreversibel er den behandling du ønsker deg? Tror du selv at du ville blitt bitter om du tok feil, eller hadde du bare detransisjonert og levd fint videre?
En av de tingene som gjør det skummelt og noen ganger vanskelig å vite om man skal gjennomgå en sosial og/eller medisinsk transisjon er nettopp at man ikke er helt sikker på om dette er det riktige valget og om det kommer til å føles rett i all fremtid. Det er viktig å huske på at det er helt normalt å føle på tvil, usikkerhet og å trenge tid til å tenke seg om. For noen er tvilen og usikkerheten så stor at de velger å utsette det å skulle gjennomgå sosial og/eller medisin transisjon. For andre er det slik at følelsen av usikkerhet og tvil blir mindre eller forsvinner helt når de begynner på en medisinsk og/eller sosial transisjon: mange kjenner om endringen oppleves riktige eller kommer for brått. Mange går fra å føle på mye usikkerhet til å føle seg stadig mer sikker, andre har alltid følt på stor grad av sikkerhet rundt sin identitet og sine behandlingsbehov.
Er du usikker på om du skal gjennomgå sosial og/eller medisin transisjon er det lurt å ta prosessen i eget tempo, å lese seg opp på tematikken så du har god kunnskap om hva transisjon innebærer, møte andre som har vært igjennom samme eller lignende prosess og å lese mer om hvordan du kan utforske egen identitet.
Her kan du lese mer om utforsking på våre sider.
Mye fokus på «angring» fra omverdenen
For de av oss som vurderer å gjennomgå en transisjon kan altså spørsmålet «hva om jeg endrer mening?» være en nyttig del av prosessen med å finne ut hva slags transisjon man trenger og ønsker seg. Derimot er det ikke så nyttig er om “alle” rundt deg også stiller deg dette spørsmålet, og du opplever å få det “hele tiden”. Det er dessverre slik at mange opplever at de stadig blir møtt med skeptiske spørsmål, mistenkeliggjøring og mistro fra sine omgivelser. For de som er nærstående kan det være nyttig å tenke på hva effekten av dette kan være, og heller stille andre typer spørsmål, være åpen og støttende slik at personen du ønsker å støtte eventuelt kan oppleve at du er en trygg person som de selv kan komme til med disse vanskelige spørsmålene. For de som ikke er så nærstående kan det være lurt å vurdere også hvilken relasjon dere har, og om denne typen intime samtaler stemmer overens med samtaleemner dere ellers deler.
For noen oppleves det som en byrde å måtte svare for hva som skjer om man skulle ombestemmer seg. Kanskje har noen sagt til deg at det bare er en fase eller at du burde la være å gjennomgå en medisinsk og/eller sosial transisjon fordi du kommer til å «angre» i fremtiden? Dette henger tett sammen med en samfunnsutvikling der vi ser at stadig flere mener noe om kjønnsbekreftende behandling, og dette er oppe i samfunnsdebatten ofte. Det har blant annet vært et økende mediefokus på at noen personer ender opp med å være misfornøyde med sin sosiale/og eller medisinske transisjon. Dermed er det mange som kan komme til å stille kritiske spørsmål til personer som ønsker å gjennomgå en transisjon.
Du kan lese mer om vanlige spørsmål og antagelser om retransisjon og detransisjon på PKI Norge sine nettsider.
Sortere tanker
For deg som tenker på transisjon, kan det være nyttig å sortere litt tanker rundt frykt for anger. Er dette din frykt eller noen rundt deg sin frykt? I tillegg er det nyttig å tenke over om de potensielle negative konsekvensene du ser for deg handler om. Er du mest bekymret for hvordan andre skal behandle deg eller for hvordan det skal opplevelse for deg selv? Hvor stor er den faktiske sjansen for at en transisjon vil medføre at du eventuelt mister kontakt med familie og venner? Hvordan påvirker samfunnsdebatten og de kommentarfeltene du ser dine følelser rundt trans, identitet og behandling?
I studier og undersøkelser som har spurt folk om hvorfor de har valgt å detransisjonere viser at de aller fleste har andre grunner enn at de tok feil av egen kjønnsidentitet eller at de nå identifiserer seg som sitt tildelte kjønn. Du kan lese mer om forskningen på dette under fanen Kunnskapsgrunnlag på våre sider.
Det er ikke uvanlig at en kjønnsreise er litt mer komplisert enn at man bare går i en rett linje fra A til B. Hør for eksempel Ida Marie sin historie om detransisjon og retranisjson på Trans Norge-podden.
Ingen skam å snu
Valget om å starte på en form for kjønnsbekreftende behandling tar du sammen med helsepersonell. Det er viktig å huske på at heller ikke helsepersonell kan se inn i fremtiden. Avgjørelsen baserer seg på hva du forteller om egen identitet og behov og erfaringer helsepersonell har gjort seg med andre i samme eller lignende situasjons som deg. Hva som blir rett for hvert enkelt individ kan man ikke forutse. Heldigvis er sosial transisjon helt reversibelt og mange former for medisinsk transisjon er helt eller delvis reversibelt. Om du begynner på hormoner og kjenner at det ikke blir riktig for deg så trapper du ned eller slutter i samråd med helsepersonell. Det er også mulig å gjøre reverserende medisinske og andre typer tiltak, avhengig av hva man har endret på i utgangspunktet. Det er ingen skam å snu.
Interessene til transpersoner går ikke på bekostning av de som detransisjonerer
Et helhetlig og godt helsetilbud vil innebære at rett personer får rett behandling til rett tid, og de av oss som trenger kjønnsbekreftende behandling kan ivaretas samtidig som vi ivaretar interessene til de som opplever at det ble feil å gjennomgå kjønnsbekreftende behandling. All medisinsk behandling vil medføre en viss risiko for feilbehandling og anger. Sammenlignet med de fleste typer medisinsk behandling ser andelen som angrer på kjønnsbekreftende behandling ut til å være svært lav (vi snakker ofte om ulike ting når vi snakker om anger- og detransisjonsrelaterte tema - se artikkelen om forskningen på feltet for et forsøk på oppklaring rundt dette).
De som har et ønske om å reversere effekten av en gitt medisk behandling de har gjennomgått, trenger også et godt helsetilbud. En cismann som har gjennomgått feminiserende medisinsk behandling fordi han opplevde/trodde han var kvinne, vil ha mange av de samme medisinske behovene som en transmann som også kan ha gjennomgått en lignende feminiserende prosess i sin første pubertet. Dette kan altså være to grupper med overlappende behov og utfordringer. Begge disse gruppene tjener på at man har god tilgang på for eksempel kirurgi som fjerner brystvev og gir et maskulint utseende uten komplikasjoner i ettertid.
De som angrer sine grunner
Mange som detranisjonerer, og reverserer medisinsk behandling, angrer ikke på at de fikk behandling. Noen oppfatter seg fremdeles som trans eller kjønnsinkongruente, men har fremdeles behov for å detransisjonere, for eksempel på grunn av mangel på sosial støtte. Noen er misfornøyd med resultatet av alle eller enkelte av behandlingene de har gått gjennom, selv om de er trans og har opplevd behov for behandlingene. Et mindretall av de som omtales som angrere eller detransisjonerte, sier at de angrer sin transisjon og har kommet fram at de ikke var trans.
De som snakker offentlig om at de angrer på sin sosiale og/eller medisinske transisjon oppgir gjerne følgende grunner for hvorfor de endte opp med å gjennomgå transisjon:
Noen sier at de egentlig kunne ha vært fornøyd med å være maskuline jenter istedenfor transgutter, eller feminine gutter istedenfor transjenter – men at de ikke fant nok forbilder som gjorde dette trygt for dem. De opplevde at når de kom ut som transpersoner fikk de svar og sosial tilhørighet i nye nettverk.
Noen forteller at de hadde opplevd traumatiske ting tidligere i livet, som alvorlig mobbing, vold eller overgrep, som de ikke har bearbeidet. Disse sier gjerne at de ikke fikk hjelp til å utforske dette i transisjonsprosessen.
Noen forteller at de har opplevd de forskjellige stadiene av transisjon som positivt, men at gleden ved hver enkelt endring forsvant, og deretter hadde de behov for å gjøre mer og mer – de kom fram til at de søkte bekreftelse.
Noen forteller at de hadde andre diagnoser som ikke var utforsket, og som ga de de svarene de trengte om hvorfor de var annerledes.
Mange cispersoner har opplevd ting som de beskrevet over, og har aldri stilt spørsmål ved sin kjønnsidentitet av den grunn. Mange transpersoner som er sikre i sin kjønnsidentitet har opplevd traumatiske ting, har andre diagnoser osv, og er samtidig trans og har behov for helsehjelp. Det er fint å ha tenkt gjennom disse tingene og sortert tanker rund det litt. Det betyr ikke at man ikke skal ha tilgang til behandling om man har behov for det.
Podcasten Trans Norge har en episode som handler om det mange kaller angring - du kan lytte til denne for eksempel i Spotify.
Behov for samtidig ivaretakelse av psykisk helseutfordringer
Det finne ikke støtte i forskningen for at det er vanlig at man feilaktig tror man er trans som et symptom på psykiske problemer eller andre psykiske behov. Transpersoner som cispersoner kan ha opplevd vanskelige ting i livet og ha psykiske lidelser. Personer som oppsøker helsevernet med spørsmål om kjønn må få god psykisk støtte og trygge rom der man sammen med helsepersonell kan utforske både kjønnsidentitet, annen identitet og andre aspekter med livet.
Det å ha en psykisk lidelse eller en psykisk utfordring henger ikke sammen med hvorvidt man er trans eller ikke. Noen transpersoner kan oppleve å få psykiske problemer som følger av minoritetstess, diskriminering, transfobi og internalisert transfobi. Noen transpersoner vil ha behov for å få kjønnsbekreftende behandling før man kan begynne å jobbe med de psykiske problemene, dette er i overenstemmelse med internasjonal forskning og klinisk praksis. Mange transpersoner opplever at deres psykiske plager reduseres av kjønnsbekreftende behandling og en del trenger ikke ytterligere oppfølging fra helsepersonell. Det er fint å få sortert disse tankene som en del av din kartleggingsprosess, men ingen andre kan si hva som er riktig rekkefølge for deg.
At noen sier at de ikke følte de kunne være feminine gutter eller maskuline jenter tyder på at vi som samfunn må få mer kunnskap om kjønn, at vi må la barn utforske og utfolde seg uten å bli møtt med negative sanksjoner og tilbakemeldinger. Rommet for å være både cis eller trans, gutt eller jente, må bli videre og noen vil trenge flere kategorier for å finne seg selv.
Cis og trans er like bra.
Video-essay
Transmann Arthur Rockwell har tenkt mye på anger og detransisjon, og deler noen tanker og abefalinger i en youtube-video:
Det kan være fint å ha snudd alle steiner før vi tar de store skrittene i vår transisjonsprosess. Transmann Arthur Rockwell har en rekke betraktninger rundt dette.
