Autisme, psykiatriske diagnoser og kjønnsinkongruens

Skrevet av Gasta Design

I denne artikkelen gjør vi rede for hva internasjonale retningslinjer og forskning sier om tilgang til og behov for kjønnsbekreftende helsehjelp for personer med kjønnsinkongruens som er autister, er nevrodivergente på andre måter, eller har/mistenkes å ha andre psykiatriske diagnoser. I tillegg anbefaler vi noen bøker og videoer som tar for seg noen av disse temaene på lettfattelige måter.

Vi gjør oppmerksom på at den norske nasjonale behandlingstjenesten for kjønnsinkongruens (NBTK) på Rikshospitalet kan ha enkelte praksiser som avviker fra de internasjonale anbefalingene.

Autisme og kjønnsinkongruens

Det gjøres stadig flere studier av hvordan kjønnsinkongruens forekommer oftere hos autistiske personer. Det er godt kjent at det er en økt forekomst, selv om ingen har kommet fram til en årsak til dette. Mange autistiske personer hevder det er sannsynlig at det har sammenheng med at de undersøker sin egen identitet dypere en nevro-typiske personer, og samtidig relaterer annerledes enn nevrotypiske personer til sosiale normer. En annen teori er at begge deler kan ha samme opprinnelse i hjernens utvikling. Det finnes ingen studier som kan bekrefte eller avkrefte dette.

Uansett hva som er årsaken, så vet vi at autistiske personer opplever kjønnsinkongruens som er like stabil over tid som ikke-autister. Autistiske personer har positiv effekt av kjønnsbekreftende behandling når det er indikasjon for dette, på lik linje med ikke-autister. 

I følge den internasjonale faglige standarden for god helsehjelp til trans- og kjønnsnormbrytende personer utgitt av World Professional Association for Tansgender Health, SOC-8, skal utredning, kartlegging og psykososial støtte alltid tilpasses den enkelte. Dette gjelder også for autistiske personer og personer med andre diagnoser. Det kan da hende man trenger å bruke lenger tid og alternative måter å kommunisere på, for å forsikre seg om at behandler har forstått klientens behov, og at klienten har forstått informasjonen vi som behandlere gir.

Dersom en person som søker hjelp for kjønnsinkongruens kan mistenkes å ha autisme/være autistisk, kan det være nyttig i møte med kompetente helsearbeidere at dette tematiseres og eventuelt utredes, slik at personen får mulighet til å sortere ulike erfaringer og vurdere et bredere spekter av sin identitet. Forskning og den internasjonale standarden for god helsehjelp viser til at dette ikke betyr at personen ikke har kjønnsinkongruens, eller at personen ikke skal ha tilgang til behandling.

Standards of care, versjon 8 (2022) sier:

“As delivery of health care and access to specialists varies globally, designing a particular assessment process to adapt existing resources is often necessary. In some cases, a more extended assessment process may be useful, such as for youth with more complex presentations (e.g., complicating mental health histories (Leibowitz & de Vries, 2016)), co-occurring autism spectrum characteristics (Strang, Powers et  al., 2018), and/or an absence of experienced childhood gender incongruence (Ristori & Steensma, 2016).”

SOC8, 2022, International Journal of Transgender Health, side S51

Mer om autisme og kjønnsinkongruens

Andre psykiatriske diagnoser

Generelt har personer som søker hjelp for kjønnsinkongruens flere psykiatriske diagnoser enn gjennomsnittet i befolkningen. Dette betyr ikke at kjønnsinkongruensen ikke er reell. Det at man har andre diagnoser betyr heller ikke at man ikke kan ha behov for kjønnsbekreftende behandling, eller at man tar feil om hvem man er.

Både den norske retningslinjen fra Helsedirektoratet og SOC-8 understreker at individuell støtte og vurdering alltid skal gis, og det kan være relevant å samarbeide med flere helsetilbydere for å gi verktøy til å sortere og håndtere ulike utfordringer.

Ulike grunner til at personer med kjønnsinkongruens kan ha psykiatriske diagnoser: 

  • Typiske diagnoser er depresjon, angst og PTSD; disse kan oppstå som en følge av å ikke passe inn i kjønnsnormen, av å bli misforstått av nærstående, av en transnegativ samfunnsdebatt, av å ikke møte forståelse og hjelp i helsesystemet eller å oppleve direkte diskriminering, mobbing eller andre former for overgrep. 

  • Andre typiske diagnoser er autisme og ADHD, som nevnt over kan det være flere grunner til at slike nevroatypiske variasjoner opptrer sammen med autisme, og vi kjenner ikke mekanismene.

  • Personer med kjønnsinkongruens må ofte gjennom psykiatriske utredninger for å få tilgang til behandling, og mange tilstander vil oppdages som går udiagnostisert hos de som ikke oppsøker denne delen av helsevesenet.

Det er kan være nyttig og viktig å reflektere med en pasient/klient rundt hvordan opplevelse av kjønnsinkongruens kan virke sammen med eventuelle traumatiske erfaringer eller nevrologiske/psykiatriske diagnoser. Det viktigste å vite er at psykiatriske diagnoser ikke skal være til hinder for at en person får tilgang til kjønnsbekreftende behandling. I noen tilfeller kan slik behandling også minske symptomer.

Det finnes ingen studier som antyder at personer med psykiatriske diagnoser ikke har nytte av kjønnsbekreftende behandling (enten det er snakk om sosial transisjon eller medisinsk). Det viktigste prinsippet er å møte hver enkelt der de er, og gi samtidig hjelp til å utforske og avhjelpe andre tilstander som kan behandles parallelt.

Alvorlige traumer kan føre til dissosiering fra egen kropp, og personer som har opplevd dette kan ha nytte av å få støtte i psykiatrien til å håndtere dette. Dette bør tematiseres som en del av kartlegging og utforsking av kjønnsinkongruens.

At noen har hatt traumatiske erfaringer tidligere i livet betyr ikke at de ikke også har kjønnsinkongruens. Vi vet for eksempel fra store befolkningsundersøkelser at seksuelle overgrep er noe 20% av befolkningen opplever i løpet av oppveksten, og som de fleste ikke snakker med noen i helsevesenet om. Det er ikke overraskende at det kan komme opp i samtaler med helsepersonell om intime erfaring knyttet til kropp og identitet. De fleste av oss som har opplevd slike overgrep vil ha en cis-identitet, og vil derfor aldri ha slike samtaler med behandlere der dette kan komme opp.

Standards of Care anbefaler å gi hver enkelt klient/pasient en individuell vurdering, og mulighet til samtidig psykologisk/psykiatrisk støtte.

Standards of Care versjon 8 sier:

Evidence indicates TGD adolescents are at increased risk of mental health challenges, often related to family/caregiver rejection, non-affirming community environments, and neurodiversityrelated factors (e.g., de Vries et  al., 2016; Pariseau et  al., 2019; Ryan et  al., 2010; Weinhardt et  al., 2017). A young person’s mental health challenges may impact their conceptualization of their gender development histor y and gender identity-related needs, the adolescent’s capacity to consent, and the ability of the young person to engage in or receive medical treatment. Additionally, like cisgender youth, TGD youth may experience mental health concerns irrespective of the presence of gender dysphoria or gender incongruence.

…

“Importantly, TGD adolescents show high rates of autism spectrum disorder/characteristics (Øien et  al., 2018; van der Miesen et  al., 2016; see also Statement 6.1d). Other neurodevelopmental presentations and/or mental health challenges may also be present, (e.g., ADHD, intellectual disability, and psychotic disorders (de Vries, Doreleijers et al., 2011; Meijer et  al., 2018; Parkes & Hall, 2006).

Of note, many transgender adolescents are well-functioning and experience few if any mental health concerns.”

…

“(W)hile addressing mental health concerns is important during the course of medical treatment, it does not mean all mental health challenges can or should be resolved completely. However, it is important any mental health concerns are addressed sufficiently so that gender -affirming medical treatment can be provided optimally (e.g., medication adherence, attending follow-up medical appointments, and self-care, particularly during a postoperative course).”

SOC8, 2022, International Journal of Transgender Health, side S62-63


Forskningsreferanser om autisme og kjønnsinkongruens

Strang, John & van der Miesen, Anna et al (2023). Common Intersection of Autism and Gender Diversity in Youth. Child and Adolescent Psychiatric Clinics of North America. 10.1016/j.chc.2023.06.001

Autism in Adulthood Special Issue: LGBTQIA+ Autistic Adults (2023) Volume 5, issue 2. Editorial: A Special Issue of Autism in Adulthood Dedicated to the Intersection of Autism and the Broad LGBTQ+ by John F. Strang and Abigail L. Fischbach Autism in Adulthood20235:2,109-111 https://www.liebertpub.com/toc/aut/5/2

Øien, R. A., Cicchetti, D. V., & Nordahl-Hansen, A. (2018). Gender dysphoria, sexuality and autism spectrum disorders: A systematic map review. Journal of Autism and Developmental Disorders, 48(12), 4028–4037. https://doi.org/10.1007/s10803-018-3686-7

John F. Strang, Haley Meagher, et al. (2018) Initial Clinical Guidelines for Co-Occurring Autism Spectrum Disorder and Gender Dysphoria or Incongruence in Adolescents, Journal of Clinical Child & Adolescent Psychology, 47:1, 105-115, DOI: 10.1080/15374416.2016.1228462

Strang, J. F., Powers, M. D., Knauss, et al. (2018). “They thought it was an obsession”: Trajectories and perspectives of autistic transgender and gender-diverse adolescents. Journal of Autism Developmental Disorders, 48(12), 4039–4055. https://doi.org/10.1007/s10803-018-3723-6

Van Der Miesen, A. I., Hurley, H., & De Vries, A. L. (2016). Gender dysphoria and autism spectrum disorder: A narrative review. International Review of Psychiatry, 28(1), 70–80. https://doi.org/10.3109/09540261.2015.1111199


Flere sitater og forskningsreferanser om psykisk (u)helse fra Standards of Care, versjon 8

Merk at det i disse sitatene henvises til en rekke studier med forfatternavn og årstall. Vi har ikke hentet inn disse referansene hit, men de kan gjenfinnes i referanselisten til SOC-8 som det er linket til under. Her er sitatene oversatt til norsk:

Det har blitt dokumentert høyere forekomst av psykiske helseproblemer, slik som depresjon, suicidalitet, angst, redusert selvtillit og posttraumatisk stresslidelse i TKN-befolkningen enn i andre grupper

(Arcelus et al., 2016; Becerra-Culqui et al, 2018; Bouman et al., 2017; Eisenberg et al., 2017; Heylens, Elaut et al., 2014; Witcomb et al., 2018).

Modellen for kjønnsbasert minoritetsstress gir oss evidens på flere medierende og modererende faktorer for disse misforholdene

(Hendricks &Testa, 2012; Meyer, 2003).

Faktorer som medierer og modererer misforhold i psykisk helse som er unike for TKN (trans og kjønnsnormbrytende)-personer, inkluderer erfaringer med diskriminering, overgrep, feilkjønning, familiens avvisning og internalisert transfobi

(Hendricks & Testa, 2012).

Faktorer som har en positive effekt på psykisk helse inkluderer familiens aksept, støttende sosiale og romantiske relasjoner, tilhørighetsfølelse i TKN (trans og kjønnsnormbrytende)-miljøet/r, beskyttelse gjennom bekreftende og inkluderende politikk, å ha dokumentasjon på oppdatert registrert navn og kjønnsstatus, og gjennomført fysisk kjønnstransisjon basert på individuelle mål om kroppslig iscenesetting av kjønnsidentitet.

(Bauer et al., 2015; Bockting et al., 2013; Bouman et al., 2016; Davey et al., 2014; de Vries et al., 2014; Du Bois et al., 2018; Gower, Rider, Brown et al., 2018; Hendricks & Testa, 2012; Keo-Meier et al., 2015; Meier et al., 2013; Pflum et al., 2015; Ryan et al., 2010; Smith et al., 2018)

Hormonbehandling har vist seg å innvirke positivt på psykisk helse og livskvalitet for TKN-ungdommer og voksne som begynner på slik behandling.

(Aldridge et al., 2020; Allen et al., 2019; Bauer et al., 2015; Nobili et al., 2018; Russell et al., 2018; Ryan, 2009)

I mange tilfeller er hormonbehandling regnet som en livreddende intervensjon.

(Allen et al., 2019; Grossman & D’Augelli, 2006; Moody et al., 2015)

Mange studier har funnet forbindelse mellom oppstart på hormonbehandling og forbedret psykisk helse for ungdommer og voksne.

(Aldridge et al., 2020; Costa et al., 2016; de Vries et al., 2014; Kuper et al., 2020; Nguyen et al., 2018; White Hughto & Reisner, 2016), inkludert økt livskvalitet (Gorin-Lazard et al., 2012; Gorin-Lazard et al., 2013; Murad et al., 2010; Newfield et al., 2006; Nobili et al., 2018; White Hughto & Reisner, 2016), redusert angst og depresjon (Aldridge et al., 2020; Colizzi et al., 2014; Davis & Meier, 2014; de Vries, Steensma et al., 2011; Gómez- Gil et al., 2012; Rowniak et al., 2019), redusert stress og mindre paranoia (Keo-Meier & Fitzgerald, 2017)

En prospektiv, kontrollert studie som brukte Minnesota Multiphasic Personality Inventory-2 (MMPI-2) demonstrerte signifikant forbedring i flere områder av psykisk funksjon hos transmenn etter kun 3 måneder med testosteronbehandling.

(Keo-Meier et al., 2015)

Selv om det er høyere forekomst av autismespektersymptomer i TKN (trans og kjønnsnormbrytende)-populasjonen, har man ikke funnet at disse symptomene øker etter oppstart på hormonbehandling.

(Nobili et al., 2020)

Kilde: Standards of Care for the Health of Transgender and Gender Diverse People, Version 8 i norsk oversettelse

2023: Ny systematisk faglig gjennomgang av forskningen på psykososial fungering etter oppstart av kjønnsbekreftende hormonbehandling

Doyle, D.M., Lewis, T.O.G. & Barreto, M. 2023. A systematic review of psychosocial functioning changes after gender-affirming hormone therapy among transgender people. Nat Hum Behav 7, 1320–1331. https://doi.org/10.1038/s41562-023-01605-w


Gasta Design

Vi skaper lønnsame nettsider basert på Squarespace, og utviklar gjerne din visuelle identitet eller hjelper deg med digital markedsføring.

Forrige

Minoritetsstress
Neste

Pubertetsutsettende behandling